1/0
Bernards tale til elevene
Kjære avgangselever, foresatte, besteforeldre, deres majestet Dronning Sonja, vg2- og vg1- elever og kolleger
Hjertelig velkommen til vitnemålsutdeling og sommeravslutning. Endelig kan vi igjen møtes til feiring av de store begivenheter i skolens liv, hele skolen samlet, slik vi er vant til.
Så kjære avgangselever, dette er en spesielt stor dag for dere, og for oss.
Avslutning av tre år på Oslo by steinerskole og av 13 års skolegang er et stort øyeblikk. Tre år som har preget og forandret deres liv, men også våre liv og verden på en svært uventet måte.
For dere, koronakullet som dere nå blir kalt, har pandemien påvirket en stor del av skolegangen, men som flere av dere har gitt utrykk for: heldigvis avslutter vi, i motsetning til de to siste kullene, på en normal måte, høytidsstemt i denne salen.
I dag har jeg behov til å fremheve et tema som jeg vet har vært viktig for dere. Ved siden av smitten har man etter hvert innsett at pandemien var en langvarig humanitær krise i det mellommenneskelige. Langvarig sosial distansering har alvorlig følger. Det gjør noe med oss alle å bli avskåret fra et sosialt liv over lang tid.
Tenk; hvem hadde trodd at vi noen gang kunne bli så redd hverandre? redd for nærhet, redd for enhver berøring. Samværet på skolen viser at avstandsregel, møter og undervisning på Teams er i strid med ungdommenes behov. Det innså myndighetene, men dessverre for sent.
Den kinesiske kunstneren Ai Weiwei vakte oppsikt med et verk som besto av hundre millioner av håndlagede solsikkefrø i keramikk. En ensfarget masse? Nei, tvert imot, hvert enkelt frø er forskjellig, hvert frø er et ansikt, en stemme. Hans budskap er at «uten stemme, varme og farge, uten andres oppmerksomhet er jorden bare en ufølsom klump i verdensrommet».
Derfor er oppmerksomhet det første dere får når dere kommer inn døren om morgenen her på skolen.
Tilbake til normalen ble på et vis en stor oppdagelsesfest, med fokus på de nære ting. Relasjoner uten frykt, møter med sine venner, i kantinen før skolestart, sitte tett sammen i gangene, i alle tenkelig varianter, et håndtrykk, en klem, å gå på tur med sine venner, gå på kino, gå på konsert, og ikke minst gå på skolen og lære ordentlig i klasserommet.
Etter å ha «skuet ut i verden» og kan vi nå som dere kjenner til «skue inn i sjelen.» Vi retter nå blikket innover og ser på vårt lille skolesamfunn, og på de oppgaver og idealer som vi prøver å realisere sammen med dere.
Jeg leste nylig en forfatters beskrivelse av sine skoleerfaringer. Den var som følgende: «Vi har en skole som utdanner tjenere, undervisningen fortoner seg i det uvisse. Skolens formål med elevenes tilstedeværelse synes å være en innvielse i et liv i fattigdom eller et liv hvor man tilsynelatende ikke skal bli til noe. Man lærer meget lite her, det vil si vi blir meget små og underordnede senere i livet.»
Jeg håper at ingen av dere er i nærheten av en slik opplevelse, dette var forrige århundre, men slike beretninger kan jo likevel tvinge frem noe refleksjoner over hvordan dere har opplevd skolegangen. Jeg håper inderlig at alle går ut herfra med den motsatte følelsen, og at alt som dere har lært og opplevd har gitt dere en innvielse i livets rikdom. Og at dere har nok trygghet, selvtillit og mot til å være en tydelig stemme, en viktig bidragsyter i samfunnet. Dere kan gjøre en forskjell. Ingen av dere er for små og underordnede, det er vi 100 % sikre på. De som er uenige med meg må gjerne bli her et fjerde år!
På vitnemålsutdelingen i fjor sang koret følgende; vi er for perfekte, verden er ikke det. Vi er for perfekte, verden er ikke bra nok.
At verden ikke er bra nok har vi nå snakket om, så da gjenstår det å snakke om hvor perfekte dere er. Jeg skal prøve det: vi som omgås dere hver dag skryter ofte av dere, vi gleder oss over hvor flinke dere er, og med entusiasme kaller vi dere verdens beste elever. Da glemmer vi selvfølgelig alt som har med fravær, forsent-komming og sene innleveringer å gjøre..
Tenk bare over hva dere kan:
Dere har en unik kunnskapspakke som dere har nedfelt i 33 silkebøker, så kan dere regne, skrive, dikte, tenke, filosofere, «geometrisere», synge solo og i kor, tegne, male , forme, brette papir, fotografere, lage film, musisere, komponere, danse, brodere (også gutter), forske i mikroskop i kjemi eller fysikklabben osv, osv. Fordypningsoppgaven viser hvert år at dere kan jobbe selvstendig, forskende og kreativt. I teaterprosjektet viste dere at dere evner til å bryte grenser, gå ut av komforsonen og la felleskapet skinne. Det gode elevmiljøet gjør inntrykk, og nye elever som opplevde det, gleder seg til å bli en del av dette neste skoleår, så sosial intelligens må også settes på denne lange kunnskap og ferdighetslisten. I tillegg viser dere gang på gang at dere kan ta ansvar og levere topp kvalitet når det trengs; Vg3 musikk tok ansvar for julekonserten i fjor, den ble flott. Dere fikk til revy som sannelig sto til terningkast 5. Forrige helg klarte dere å gjennomføre ball og nå teaterforestillingen «min drøm». Det er et bilde på felleskap som dere kan være stolte av. Vi er i hvert fall det.
Jeg leste nylig en filmanmeldelse av Erlend Loe; han skriver følgende: «der det en gang var konflikter finnes det nå et stort fellesskap, på tvers av klassedelingen. (i filmen altså, ikke her på skolen) DETTE SKAPER EN SLAGS STEINERSKOLEDRAMATURGI HVOR DET ER PLASS TIL ALLE, HVOR HVER ENKELT HAR NOE Å BIDRA MED OG HVOR ALLE I TILLEGG ER GODE PÅ BUNNEN.»
Jeg synes dette beskriver vår hverdag på en fin og presis måte.
Å være et godt menneske eller god i bunnen hva betyr nå det? Vårt hovedspørsmål på skolen er: hva kan vi bidra med? Skolens pedagogiske og dannelsesmål er tydelig, utdannelse til frihet er vårt største ideal, undervisningen på skolen og våre relasjoner er basert på respekt av det frie mennesket, det frie selvstendige tenkende, følende og handlende mennesket. Det er også demokratiets bærebjelke og slik verden er i dag, er det mer aktuelt enn noen gang å jobbe med og for det. Det er jo en uventet ny virkelighet at vi ikke lenger kan ta frihet og demokrati for gitt lenger.
Så er vi også overbevist om at det frie mennesket ikke blir til uten kunst og kultur. Derfor har kunstundervisningen en så viktig plass i vår pedagogikk. Vi har alle erfart at det gjør noe med oss å være avskåret fra kunst over lang tid. Det har kanskje aldri vært så tydelig at kunsten fremmer individets dannelse og nasjonens liv.
Så kjære perfekte, dannede mennesker, straks skal dere få et vitnemål som bevis på at dere har fullført 3 år videregående opplæring. Dere har nå åpne dører til videre studier, det er jo flott det, men dette dokumentet med tall og koder kan virke veldig kjedelig. Tenk om det bak studieforberedt kunne stå: forberedt til livet, forberedt til å være menneske, forberedt til å være medmenneske, forberedt til å sette sitt avtrykk på denne Jorden? Det er jo det det egentlig dreie seg om.
Verden er ikke bra nok, men verden har dere, 157 nye bysteinere skal ut i verden, det er stort og det vil uten tvil merkes, vi tror på dere. Er dere i tvil så kan der tenker på mor Theresas ord:
«Av og til tror vi at det vi gjør, bare er en dråpe i havet. Men havet ville vært mindre uten den dråpen.»
Så det er bare å fortsette med det dere har skapt her, det vil si å skape oaser av vennlighet, åpenhet, medmenneskelighet og kunnskap.
Gjør det i Florence Nightingales ånd så blir det bra: «Det arbeidet som duger er det som blir utført av dyktige hender, ledet av en klar hjerne og inspirert av et kjærlig hjerte».
Så takk for følge, lykke til og ikke minst gratulere så mye med dagen
Og som Maja sa på sin fordypningskonsert, det er lov å vise følelser.