1/0
Bernards tale til elevene
Kjære avgangselever, familier, vg1- og vg2- elever og kolleger! Hjertelig velkommen til vitnemålsutdelingen 2023.
Vi kan neppe få en bedre start på denne store dagen enn et så praktfullt kor. Dere er så heldige som kan avslutte tre år på Oslo by steinerskole på en så høytidelig måte.
Om det er synd på mennesker så er det i hvert fall ikke synd på dere!
Det er noe vakkert over disse livsavsnitt med sine ritualer. Overgangsritualer fra en epoke til en annen, fra barnehage til skole, fra barneskole til ungdomsskole, fra ungdomsskole til videregående og nå fra videregående til verden. Og senere fra verden til foreløpig ukjente horisonter.
Enhver sivilisasjon eller samfunn har sine ritualer, sitt univers av former, utrykk og steder. Jeg tenker derfor at en liten betraktning rundt tidligere kulturer og steder kan være et utgangspunkt for mine ord i dag.
Jeg starter med et dikt fra Stein Mehren: «Knossos, Babylon. Ur. Det er navn fra en fjern fortid, men de kaster et morgenskjær over våre liv. Lik drømmer døden ikke lenger kan nå, gløder de i oss. Troja, Theben, Bysants. Dette er navn som varer lenger enn stedene.
Ja lik sunkne steder som ikke lenger finnes på jorden, er de navn på følelser som er overalt hvor livet er.»
Jeg vil kalle dette en moderne tilgang til historiefaget. Det beskriver stedenes betydning i våre liv. Vi opplever kontinuerlig at steder er følelser som har tatt bolig i oss, ytre steder blir til indre steder som blir svært viktige i våre liv. Som dere vet snakker franskmenn gjerne om kjærlighet, så det er da ikke overraskende at filosofen Gille Deleuze sier at det er også landskapet man blir forelsket i når man møter noen, et landskap med sine egne detaljer, sin egen geografi, sine egne karakteristika. Ut ifra mine daglige observasjoner er jeg sikker på at flere av dere har skolens landskap med seg resten av livet. Mange av dere har lest «Farvel til Eddy Bellegueule» av Edouard Louis her på skolen, i denne boken skildrer han betydningen av livsepoker og brudd med steder, brudd med hverdagsomgivelser for å utvikle seg. Hver livsepoke må ha et nytt sted, en ny utviklingsarena.
Hvis dere tenker tilbake til skolestarten for tre år siden, to år siden eller for ett år siden, så lever denne forventningen hos de fleste. Å gå til et nytt sted, å åpne en ny dør, å møte et nytt felleskap og å få nye utviklingsmuligheter. Så i dag avslutter dere en ny livsepoke, og deres daglige møter med et fellesskap og et sted: St Olavs gate 4, 5 og 6. Veien til skolen er for mange gjennom en av oslo vakreste gater med fine fasader, et vakkert kirketårn med kirkeklokker som ringer for oss hver morgen kl. 08.00, er det er ganske unikt. Og så dette sjarmerende skolebygget, smale trapper, gangene som er en evig labyrint, klasserommene, 101, 202, 302, 401, musikkrommene, malersalen, verkstedene, eurytmisalen osv.
Og så er det som i noen eventyr, bak hver dør, et mysterium, et fag, en lærer, kunnskap, ferdigheter, en vei, en utvikling og forvandlingsmulighet. Man kan tenke skolen som en teknisk opplæringsarena, eller som en symfoni som omfatter alt. Det vil si en palett eller et panorama som åpner nye horisonter som er viktige for våre liv, både faglig som menneskelig. Vi ønsker selvfølgelig det siste, skolens slagord er jo «mer enn bare skole». En moderne pedagogikks eneste overordnete føringer kan kun være utvikling av det frie autonome mennesket og ikke partipolitiske programmer som vi dessverre opplever i vårt samfunn i dag. Skolen må være en arena hvor faglig utvikling og menneskelig utvikling går hånd i hånd.
Jeg liker følgende sitat av Andre Bjerke: «Jeg sender mine barn på steinerskole for at de skal få med seg virkelighetspoesi i den mest uvirkelige og upoetiske tidsalder».
Det er ikke mye poesi i verden i dag, dessverre, tvert om. Jeg er sikker på at dere heller ikke alltid opplever hverdagen på skolen som poetisk, særlig ikke de ukene med 4 ulike vurderingssituasjoner, men jeg vil påstå at det er mye poesi i det som undervises her på skolen. Det er selvfølgelig bare jeg som bruker slike ord og kanskje bare mine drømmer eller utopi. Dere få avgjøre hva som er riktig.
Men tenk litt over følgende:
Er det ikke fantastisk å ha blitt kjent med så mye litteratur, i norsk, i engelsk eller i litteraturfordypning.
Eller å få fått de store historiske perspektiver i historiefaget og politisk forståelse i samfunnsfag.
Hvor utrolig er det ikke å kunne utforske uendelighet i matematikk, evolusjon i biologi, og lys og lyd i fysikk?
Tenk på kunstfagene, et viktig møte med musikk, maling, tegning, kalligrafi, formenes språk, film og foto.
Scenekunsten; Hva betyr det å få til en besjelet bevegelse? En koreografi og samspill med andre i eurytmi?
Eller teater, skuespill, som vi opplevde for noen dager siden, fritt skapende, utforskende, utradisjonelt, grensesprengende, eller var det arbitrært, dere mente?
JA hva betyr alt dette? Svaret er: skolen er en dannelsesvei og kunstens oppgave er å komme i kontakt med noe høyere enn seg selv.
Et moderne utrykk, blant de nye ord som dukker opp i dag er AWE. Awe betyr ærbødighet, ærefrykt, eller det sublime. En emosjonsforsker i Berkley mener det er erfaringen som kan oppstå i møte med noe som er høyere enn oss selv, som vitenskap, litteratur, kunst, musikk, eller religion. Det skrev også Goethe om, og det var Steiners visjon når han grunnla steinerskolen og det var også Alfred Nobels tanker når han stiftet de fem nobelprisene.
Et annet viktig moment i en slik dannelsesvei beskriver Søren Kirkegaard. Han sier følgende: «Vi er alle født med forseglede ordre, livet dreier seg for de fleste om å finne ut hvem er jeg? og hva er min oppgave på denne jorden?»
Dette beskriver et ledemotiv i et ungdomsliv mellom 16 og 19 år.
Som dere forstår, snakker jeg om utdanningens verdier, det er betydelig mer enn et vitnemål med bare seksere. Det handler om ungdommens vekstpotensiale og individets betydning på denne jord.
Dette er de overordnete føringer bak denne skolen.
Forfatteren av den lille prinsen Antoine de St Exupery beskriver dette overordnete, som enste fundament for en sivilisasjon, på følgende vis: «For i min sivilisasjon lar ikke mennesket seg definere gjennom menneskene, det er menneskene som blir definert gjennom mennesket: Det er i mennesket som i et hvert vesen noe som ikke kan forklares ut ifra de deler det er sammensatt av. En katedral er noe ganske annet enn en samling stener. Det er ikke stenene som definerer den, det er den som beriker stenene med sin egen mening. Disse stenene blir foredlet ved å være stenen i en katedral. De mest uensartede stener tjener katedralens enhet.
Men litt etter litt hadde jeg glemt denne min sannhet, jeg forvekslet katedralen med en sum av stener og min arvelodd gikk gradvis tapt. Vår oppgave er å gjenskape Mennesket. Det er det essensielle i vår kultur!»
Det er det essensielle i skolens oppdrag.
Det er det essensielle i samfunnet i dag.
Vårt oppdrag avsluttes nå, og dere er klare til å gå ut i verden og vandre videre. Da gjenstår det kun å takke dere for en givende tid sammen og ønsker dere lykke til på veien videre.
Jeg må da vær konsekvent og avslutte med poesi:
Reisende det er ingen vei
Alt går videre og alt gjenstår
Men vårt parti var å formidle
å fortsette å lage stier
Stier over havet.
Gratulerer med dagen!