Rektors tale til elevene
Kjære elever, kjære foresatte!
Hjertelig velkommen til vitnemålutdeling,
Hele verden er en scene: « som i as hverken you eller we, men as I like it». I dag møtes vi på en ny scene, men i motsetning til skuespillet, i våre kjente roller med eller uten kostyme og sminke.
Jeg synes vi må begynne dagen med et lite jubelrop;
JA VI KLARTE DET!
Etter 15 måneder i krisetilstand er vi endelig kommet til dette store øyeblikket, som markerer slutten av deres 3-årige videregående opplæring på Oslo by steinerskole, og heldigvis sammen med familiene. I år kan vi nok si at aldri før har vi vært så glade for å passere målstreken.
Så kjære elever vi kan virkelig gratulere med dagen!
Et gammelt ordtak sier at «ordene vi sier blir til huset vi bor i». Jeg tror at vi alle har opplevd betydningen og virkningen av ord, av disse stadig nye ordene som har preget nyhetsbildet og våre liv siden mars ifjor: pandemi, virus, muterte virus, corona, covid 19, smittevern, grønn, gul og rød skole, ring 1 og 2, tiltaksnivå A, B, og C, R-tallet, lock down, karantene, ventekarantene, karantenehotell, gjenåpningsplaner, Astra Seneca, Pfeizer , Moderna osv. Det siste er nå kategorisering etter det greske alfabet Alfa, Delta, Suma. Det tar ingen ende. I tillegg har vi aldri hatt så mye fokus på tall, den daglige oppdateringen av antall smittede i Oslo, i Norge, og i andre verdensdeler.
Sakte, men sikkert har disse ordene blitt til det huset vi har bodd i.
Å stå så lenge i en krisesituasjon er krevende, men det er i slike situasjoner viktig å huske hva dere lærte på skolen.
Husker dere norskperioden på Vg1? Da lærte dere om Aristoteles og katarsis. Han beskriver at vi først må gjennom smerte så til katarsis for å bli til et godt menneske.
Så etter alle disse månedene med sosial isolasjon og begrensninger burde dere være mer rustet enn alle andre til å bli gode mennesker. En psykolog som jeg snakket med forrige uke mente at dere nå er godt rustet for livet. Hun var overbevist om at ungdommen har lært noe vesentlig for resten av livet, de blir «robuste mennesker» for å bruke Ibsens ord.
Så var det det med språket: I januar fikk USA en ny president, og verden fikk en ny poet. Hele verden ble berørt av Amanda Gormans, dikt og fremførelse. De første reaksjoner og overskrifter dagen derpå var «verden trenger poeter».
Det var en viktig erkjennelse som har alltid stått sentralt i skolens pedagogikk.
Verden trenger poeter, vi trenger kunstens språk, kunst i skolen, for å minne oss om grunnleggende verdier som må leve i oss og som er grunnmuren i samfunnet rundt oss. Ærlighet, broderskap, solidaritet, respekt, og menneskeverd. I år må vi føye til mot og håp.
Jeg liker følgende uttalelse fra dikteren André Bjerke: «Jeg sender mine barn på steinerskolen for at de skal lære hverdagspoesi». Et fint perspektiv på undervisning og relasjoner med dere. En fin drøm vil enkelte si, det vi har opplevd her er vel ikke alltid poetisk, særlig når man kommer til standpunktkarakterene, men jeg vet at dere har opplevd enkelte formidlinger som poetiske. Og så opplever vi til stadighet at hver og en av dere kan bli svært poetiske i sine tekstproduksjoner. Jeg tenker da på periodeheftene som kan bli til et vakkert eksempel på hverdagspoesi.
Så min store drøm er at dere blir poeter.
Til poesi hører refleksjon. Vi kan kanskje kalle denne tiden en refleksjonstid, en time out. Vi har hatt god tid til å reflektere over livet, de nære relasjonene, vennskap, tilhørighet og ikke minst skolen, betydningen av skolen i våre liv. Det var for de fleste smertefullt å oppleve hva som skjedde når våre relasjoner, når hverdagens sosiale poesi, ble satt på vent. Det var svært rørende å oppleve med hvilken glede dere møtte igjen deres venner når skolen åpnet igjen. Så kanskje har disse tider gitt oss mulighet til å utvikle mer empati, mer interesse for den andre, mer glede av å møte den andre enn før.
Arkitekt Kahn beskriver skolens opprinnelse på følgende måte: «Skolen begynte med en mann under et tre som ikke visste at han var lærer mens han diskuterte sin forståelse med noen få som ikke visste at de var studenter.» Et vakkert bilde synes jeg; skolens opprinnelse er med andre ord en interaksjon, en relasjon.
Et godt eksempel er musikkelevenes avslutningskonserter hvor elev-lærerelasjon får et nytt perspektiv. Dere spiller sammen, dere er musikere.
Tenk teaterprosjektet, det mest crazy prosjektet i skolen historie, dere leverte på alle plan. Men det var også krevende å være ansvarlig. I en fortvilet stund utbrøt Jenny: «Jeg skal aldri bli lærer, det er så vanskelig å planlegge noe og å være samkjørt !!» Men tenk hvilke erfaringer dere har fått med dere. Det er fantastisk å se dere så frie og skapende. Toras åpningsord: «Dette er vår skole vi kan gjøre hva vi vil», ble virkelighet. Og tenk at dere donerte 9936 krone til Pride-paraden!
Så det er ikke noe tvil om at teater er livet.
Og låta Verden er en scene, kjære venner bør uten tvil bli årets sommerhit og spilles uavbrutt på alle kjente kanaler.
En viktig erfaring fra disse krisemånedene, er opplevelsen av hvor fattig, grå og trist hverdagen blir når kunstens og kulturens belivende kraft forsvinner i samfunnet og på skolen.
Skolen uten kultur, uten kunst, konserter, utstillinger eller eurytmiforestillinger er ikke det samme. Hverdagen blir fattig, kald og monoton. Så heldigvis fikk vi til teaterprosjektet og avsluttet året med latter og glede.
Skolens oppgave er å oppdra til frihet: «Det frie tenkende, følende og handlende mennesket» er målet.
Det frie skapende mennesket! Frihet og frihetsberøvelse har vært en del i fokus i år.
En person oppsummerte sin skolegang på følgende måte: «Jeg startet på skolen som et spørsmålstegn og sluttet som et punktum.» Jeg håper inderlig at ingen av dere har denne følelse i dag.
Vår intensjon er at dere går ut av denne skolen med flere spørsmål enn da dere begynte.
Kunstverden feirer Beuys 100 år. En betydningsfull mann som revolusjonerte hele kunstverden med et nytt kunstbegrep som han kalte sosial skulptur. Han skapte performance-kunst, som kunstelevene har erfart nylig. Han hadde følgende budskap: «Hvert menneske er en kunstner, en sosial skulptør, hver handling er et skapende akt, alt er skulptur, beskytt ilden».
Jeg tenker at skolen er et bilde på en sosial skulptur. Hver dag er en enorm smeltedigel av individuelt og felles arbeid, kreativitet og utfordringer.
Vi former, skulpturerer daglig vår læring og sosiale fellesskap. Vår oppgave er å beskytte ilden og gi flammen som lever i hver og en av dere næring slik a den kan være bærekraftig mange år fremover, og at dere fortsetter å være uunværlige skapende bidragsytere i dette samfunnet.
Vær poet, vær kunstner, vær en sosial skulptør, skap noe, form verden rundt dere. Med deres bidrag kan den fortsatt forvandles!
Så takk, takk for at dere valgte Obs, takk for alt dere skapte og for en belivende hverdag med alle dere gjennom disse 3 årene. Vær sikker på en ting, det har vært betydningsfullt og har satt sitt uslettelige avtrykk i alle våre liv.
Lykke til på deres vei fremover og igjen, gratulerer med dagen!
Bernard Daub
rektor
Bilder fra seremonien til 3A
1/29
Bilder fra seremonien til 3B
1/46
Bilder fra Seremonien til 3C
1/58
Bilder fra seremonien til 3D
1/51